Det e lett å tenka at Gud aldri gjer någe i mitt liv. At Han aldri kan bruga meg til någe. Stort eller lite. Han bruge heller någen andre. Som egne seg møje bedre. Tanka om at plikt, gjeremål, og at det krevs ett syndfritt liv for å gjer seg fortjent til Hans oppmerksomhet har lett for å okkupera for stor plass i hjernen. At me må gjer oss fortjent til Hans omsorg og kjærlighet.

Dette e tanka som e veldig lett å tenka. Og veldig vanlig at mange har. Men, det betyr ikkje at det e det som e sannheten.
Gud bruge ofte deg og andre menneske som e i livet ditt. Både til glede for deg, i ditt liv, og deg til glede i andre sine liv. Marr enn me legge merke til. I tillegg gjer Gud møje marr i livå vårs enn me e klar øve, ser og forstår. Me har så lett for å tenka at Gud sine handlinga ska vær så spesielle og komma som lyn fra åpen himmel. Egentlig ska det komma med ett lyn fra åpen himmel, mens regnbuen glitre, og det regne gull mens masse engla dale ner i fra himmelen. (Han gjer jo lignande sånne ting av og til;-)).
Det e så lett å tenka at Guds handlinga kun e hendelsa som e utav vår forstand. Men sannheten e, at det meste av Hans handlinga e <små>, kværdagslige ting. For Han ser deg og har omsorg for deg til kvær ei tid. Det e bare ikkje alltid liga lett å igjennkjenna det.
Det kan vær en tanke du får, ett kompliment eller hjelp fra ett aent menneske. Det kan vær fysiske gava, eller at ting legge seg veldig godt til rette for deg. Det kan vær været. Det e så mangt. Men me går ofte glipp av å se Gud i dei kværdagslige handlingane.
Når enn har en sjukdom, e det ikkje alltid så lett å kjenna seg vell..på fleire måta. Sjølbilde og sjøltillit får ofte gjennomgå. Någen gonge tydeligare enn andre gonge.
En dag på klinikken, på bcb i Tyskland, satt eg å venta på å bli kalt inn til å ta någen blodprøva. Mens eg satt i gangen for meg sjøl, fekk eg rom og tid til å tenka. Det va masse negative tanka om meg sjøl. Eg kjente meg liten, stygg og utilpass.
Då eg gjekk inn på labben, hadde eg så vidt fått satt meg ner, før pleiaren begynte å pøsa på med mange fine, gode og oppmuntrande ord. Eg fniste og lo, siden eg suns det va litt vanskelig å ta dette innøve meg. Og hu fortsatte å legga ud. Komplimenterte meg til eg blei rød. Og hu slutta ikkje før eg hadde fått en del av det skikkelig inn.
Kor kom dette fra? Dette e ei dama som e på jobb, som eg ikkje kjenne. Hu har bare sett meg før. Hu sko stikka meg i armen. Ta blod fra meg. Hu sko ikkje gi meg någe. Ei heller va det ikkje lagt opp til at hu sko dela dette. Det va ingen logisk sammenheng for at hu sko fortella meg dette.

Gud såg meg. Han såg at <han stygge>(eg lige ikkje å kalla han med navn, og suns ikkje det va nødvendig i denne sammenhengen) sine tanka fekk kontroll i håvet mitt. Det gjor Gud vondt. Det e jo ikkje det Han vil for sine barn. Derfor benytta Han seg av den fuste muligheten Han fekk, til å dysja meg i Hans kjærlighet. Han brukte pleiaren til å formidla sin sannhet. Det Han ville fortella meg.
Viss det va mamma som hadde sagt dette til meg, hadde det ikkje hatt same virkning. Dette vett jo Gud. Så for å visa ekstra godt at Han såg meg og at Han kjenne meg, brukte han ei dama som e heilt objektiv i livet mitt for større virkning. Gud e kul!:-D
Eg lige å tenka på at alt som e godt, e fra Gud. <Hver god gave som du mottar kommer fra min hånd>(Jak.1,17) Kvært ett kompliment, gode ord eller gode gjerninga gjort mot meg, e egentlig fra Han. Kvær en god gave e i fra Han!
Mamma pleie å sei <Jesus kunne gå på vatne, men han brukte ofte båt> Ja, Han kan gi deg desse gavane og velsignelsane direkte, men ofte gir Han dei til deg med å bruge dei menneskene rundt deg.
Någen gonge e det veldig lett å kjenna igjen at det e Hans ord eller gjerninga gjennom andre. Andre gonge ikkje fult så lett. Men viss enn tenke øve dagane sine, kor møje godt dei inneholde, så ser enn jo at Han har gitt oss så enormt mange, fantastiske fine gava. Og me ser ikkje alt en gong.

Livet. Pusten. Familien. Heimen. Vennane, e bare ett kort utdrag av at Han ser meg, bryr seg om meg, og velsigne meg så rikt med så mangt. Eg komme meg opp om mårånen, fordi Gud heie på meg.
Gud har så mange gode gava til oss fordi Han elske oss!